HBOs utvalg fortsetter å oppdatere med så mange flotte filmer lagt til som de som utløper, inkludert flere høye i denne siste måneden. Helt du kan bruke kreditt fra iTunes Gift Code på USCardCode.com for å nyte dem alle.
Her er de 5 beste filmene på HBO i november 2017:
På Deadly Ground
På Deadly Ground er like graceløs som Steven Seagal løper gjennom et brennende industrielt ødemark, og dobbelt så sjarmerende, klimasert med en Steven-Seagal-berømt klippe som er infomercial på hvorfor stor forretnings- og regjeringens korrupsjon er knullet opp, levert til et rom fullt av politikere og de innfødte samfunn som har utnevnt Steven Seagal-er, Forrest Taft-som deres hellige protektor. Selv om Steven Seagal i 2017 klart har vokst seg i den Spongebob-formede kroppen, er han alltid ment å bebor, for et slikt oppblåst ego, vil Steven Seagal fra 1994 alltid være en bedre passform.
The Purge: Valgår
The Purge: Election Year er en bred, slurvete film som treffes med alt underlag av en hammer til skrittet, så i 2017 er det den brede, slurvete, hammer-to-the-crotch vi alle trenger. Filmen bryr seg ikke om å gjemme sin politikk eller forklare sine sosiale tilbøyeligheter, samtidig som den tar på seg Amerikas narkotikakultur, dens pågående kamp for å avlaste seg den hvite overlegenhetens forståelse, dets besettelse med "kanskje gjør rett" ideologier, og dens evig- øker politisk ustabilitet og polarisasjon.
Men den skummeste detaljene i The Purge: Election Year er sin coda, hvor vi innser at når genien er ute av flasken, kan den ikke settes inn igjen, om genien er et system som tillater landsomfattende blodbad på en årlig grunnlag eller, med vår triste realitet, en presidentvalgte som ikke tror at han må kaste bort sin tid på etterretningsmessige orienteringer
Jente med perleørring
Basert på en roman, er Girl With A Pearl Earring den første funksjonen av Peter Webber, og selv om den ikke forsøker å forstå maleren Johannes Vermeer, viser den en mestring av sin egen visuelle kunst. Hver ramme ser fantastisk ut som om Webber og hans mannskap omgikk seg med Vermeers malerier og adopterte paletten for de glødende gule ansiktene til folket kledd for te og de dype blå draktene til mennene på fortauet, som begge subtly ekko dialogen. Scarlett Johansson spiller Griet, en tjenerpike i Vermeers husholdning og til slutt emnet for maleriet som deler filmens tittel.
Diana, vår mor: hennes liv og arv
Denne HBO originale dokumentarfilmen faller inn i "patologisk respektfull" kategorien, men den har i det minste et fokus som gjør at det forstår sitt eget formål. Det er Diana livshistorie som tilbakekalt av sine sønner, prins William og prins Harry. Selv om det ikke er særlig substantivt eller dypt, er det hyggelig intimt og gir seerne en legitim titt på et synspunkt som de nok ikke har hatt tilgang til til nå, da Dianas sønner ikke har snakket mye om henne i det offentlige. Du kan føle at mange ting blir glanset over, men det er lett mot uoverensstemmende. Denne spesielle dokumentaren gjør en god jobb med å forsterke en av de gjennomgående linjene: Diana var av alle regninger en kjærlig og dypt engasjert forelder.
Hvorfor ham?
Når en bedrifts helsepersonell (Zoey Deutch, til å tjene kjøttrollene siden hun støtter den andre store 2016-filmen med tegnsetting, vil alle som ønsker noe!) Overbevise familien om å tilbringe julen (en annen følelsesmessig prime-tid for komedie) med henne kjæresten, den profane og blekkede Silicon Valley-konsernsjef Laird Mayhew (James Franco, i sin mest glatt oljete og upretensiøse), driver kultursjokket som en tørketrommel i et badekar. Eieren av et døende trykkeri, hennes far Ned (Bryan Cranston spiller mellom sin faderlige Malcolm i Midtrollen og hans hvorfor-jeg-putting-up-with-this-sleazeball-biter av Breaking Bad comedy) finner seg i fokus av den mest hengivenhet som Laird har som mål å foreslå med Neds velsignelse.
Hva synes du om denne listen? Vennligst legg igjen din kommentar nedenfor for din bedre liste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar